– Vi visste ikke at det fantes så mye gjestfrihet og smil
FAMILIEFOTO: Hele familien er samlet i sofaen: Mamma Mariam Milaji (26) og pappa Firas El Mostafa (37), pluss alle fem barna. Foto: Stian Ormestad.
Familien på sju kom til Re i september i fjor. Flukten fra Syria starta for snart fire år siden, da de rømte fra hjembyen Raqqa – byen som nå regnes som hovedstaden i den islamske stat (IS).
KUNNE IKKE VELGE SIDE: – Alle ble tvunget til å velge side: Enten med Assad, eller mot Assad. Jeg kunne ikke velge side, der begge drepte og stjal, forteller Firas. Foto: Stian Ormestad.
Bare mamma Mariam Milaji (26) er hjemme når lokalavisa banker på døra, pappa Firas El Mostafa (37) er fortsatt på runden til barnehage og skole for å hente barna.
– Nei, svarer Mariam på klingende norsk, som den største selvmotsigelse. Så går praten, kanskje ikke helt flytende – men vi skjønner hverandre greit. Hun har lært mye norsk på kort tid.
TRYGT NABOLAG: – Syrere blir behandlet dårlig i Libanon, der kan fremmede slå syriske barn uten forvarsel. Her i Norge er det trygt og godt, og barna kan gå ute alene på gata, forteller Mariam. Foto: Stian Ormestad.
Pappa kommer hjem med barna, fem i tallet – tre på barnehage og to på skole. Vi venter også på et ektepar som kan oversette att og fram fra norsk via kurdisk til arabisk – og den andre veien tilbake.
Tolkene Rozan Mahmoud (36) og Anver Kalid (43) bor i Brekkeåsen. Rozan kom til Re som barn, mens Anver var voksen da han kom hit. Rozan snakker godt norsk, kurdisk og litt arabisk. Anver snakker ikke så godt norsk, men kan litt kurdisk og snakker veldig godt arabisk.
FOLKSOMT I STUA: Hele den syriske familien, de to tolkene og familievennen Irene Skagen er på plass i stua, der folk kom og gikk. Alle fikk sniki til seg en halvtime – time ved lunsjtider for å snakke med lokalavisa. Foto: Stian Ormestad.
Du har kanskje sett Rozan på KappAhl Revetal, der hun jobber til daglig. Anver jobber på postterminalen på Borgeskogen. Sammen med Irene Skagen (50) er de noen av mange gode naboer som har trådd til da flyktningfamilien kom til Våle.
Irene klarer å gå fra noen minutter i storefri på Kirkevoll skole, der hun jobber som barnepleier. Det blir etter hvert folksomt i den lille stua. Folk kommer og går.
– Alle hadde hver sin seng, det sto en sofa her, et lite kjøkkenbord med noen stoler – det var det. Det var ikke ett eneste lys som virka, ingen varmeovner virka, det var kaldt og mørkt, og de hadde ikke klær – ja, du skjønner tegninga.
En startkaptital på totalt 26.000 kroner til en hel familie på sju som sto på bar bakke, er ikke mye å skryte av. Fem barn skulle ha fullt sett med tørre, varme klær. – De hadde jo ikke så mye som en strømpebukse engang!
Irene fulgte opp familien sammen med flere andre gode hjelpere. De visste ikke hvor butikkene var, de kunne ikke språket, de var «lost i Re». Mariam forteller at de ikke aner hva de skulle gjort uten Irene.
POPULÆR I UNGEFLOKKEN: Irene leker og har det moro med barna. I løpet av den korte tida hun er innom har hun også fått massasje. Foto: Stian Ormestad.
Både fordi det var mest praktisk, og fordi det sørga for at folk ble kjent med de nye naboene.
Det kom folk på døra med tepper, kommoder, skap, bestikk, med mye mer. En pappa på skolen kom med verktøy som Firas satte stor pris på. Han er en nevenyttig kar som heller fikser ting sjøl enn å vente på at kommunens folk kommer – nå som han har verktøy.
Familien har ingen bil, men andre foreldre i klassen til de to skolebarna deres har tilbudt seg å kjøre og hente når det er bursdager og andre sosiale happenings.
Rozan og Anver har mest av alt hjulpet til som tolker, pluss mye kjøring og praktisk hjelp.
Ekteparet gjentar flere ganger hvor takknemlig de er. De har bare følt seg velkommen til Norge og Re.
Ekteparet forteller at det er mye latter i dette landet. Og vi har all grunn til å smile og le her i Norge, mener Mariam.
– Dette er helt nytt for meg, vi har blitt ganske vant til å være utrygge – spesielt for barna. Men her er det trygt og godt – og trygghet betyr alt.
– Barnehager og skoler er så mye, mye bedre enn jeg trodde det gikk an å få det. Med bare flinke folk. Det er helt fantastisk!
FULL FART: Maha (7) elsker fart og spenning – og tøyse med Irene. Foto: Stian Ormestad.
– Og synger på norsk, forteller hun ivrig.
Det beste med Norge er at her kan vi gå på ski og ake.
– Fordi jeg aker fort!
– Fordi det også går veldig fort!
Sjuåringen forteller at hun har fått ei veldig god venninne rett oppi gata. Hun ramser opp flere venner i klassen, men de bor litt lenger unna.
Storebror Jassem (9) er mer sjenert. Han har begynt i 3. klasse og kan prate norsk, men svarer mest med et nikk med hodet. Abdul Azis (5) går siste året i barnehagen, og Hala (4) har to år igjen. Rimes (2) går sitt første år i barnehagen.
Familien flykta lenge før IS var en trussel. For fire år siden var krigen i Syria i startfasen, og da var det president Bashar al-Assad som sto for krigshandlinger mot sitt eget folk.
IKKE FATTIGE I SYRIA: Familien var ikke fattig, men utrygg. Derfor tok de med seg barna og rømte fra Raqqa i starten av Syria-krigen, forteller Firas. Foto: Stian Ormestad.
– Vi hadde nok penger til å leie et hus. Vi slapp å bo i telt i flyktningleir. Men det var vanskelig å finne jobb, og veldig dyrt å bo i Libanon, forteller Firas. Det kom flere søsken etter, og de hjalp hverandre så godt de kunne. Sammen åpna de en liten klesbutikk.
Samtidig var familien registrert som flyktninger. De prøvde å søke asyl på mange ambassader; Sverige, Tyskland, med flere. At det ble Norge, var helt tilfeldig. Sånn er systemet – det er totalt tilfeldig hvem som havner hvor.
Mens Firas reiste til Norge med sin familie, måtte broren ta med seg sin familie til Canada.
– Enten støtte en despot som dreper sitt eget folk, eller støtte en opprørsgruppe – alle kriminelle. Jeg ville ikke være på noen av sidene.
– Det er selvfølgelig en stor sorg. Vi har fortsatt mange i familien vår der enda, foreldrene våre og en del søsken. Men alle setter vel barna sine høyest, også over foreldre – og fedreland. Små, uskyldige barn må beskyttes – sjøl om det betyr at storfamilien splittes. Sånn er det i krig.
FLYKTA PÅ GRUNN AV BARNA: Mariam har minstejenta Rimes (2) på fanget. Hun ble født mens familien var registrert som flyktninger i Libanon. Foto: Stian Ormestad.
– Syria blir aldri som før. Det er helt umulig. Syria vil bli som Irak, som fortsatt er ustabilt etter så mange år. Det er bare de aller mektigste med veldig, veldig mye penger, våpen og makt som kan bli der og leve et så å si normalt liv. Likevel er ingen helt trygge.
– Vi er like redde for at terroren sprer seg som alle andre. Det er krig og terror vi flykter fra, det er krig og terror vi frykter mer en noe annet.
VIL TAKKE ALLE: Familien forteller om en fantastisk mottakelse i Re. Nå er pappa Firas sitt største ønske å begynne å jobbe og betale tilbake til samfunnet. Foto: Stian Ormestad.
– Det er mange flyktninger, og da kan det være noen med uærlige hensikter. Det er alle slags folk, også blant flyktninger. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle ta med meg krig og elendighet hit, eller stjele og leve et dårlig liv her – da kunne jeg like gjerne blitt der jeg var. For der var mulighetene veldig gode for et sånt liv. Her er det fredelig og godt, og vi vil leve et fredelig og godt liv.
Hver dag tar ekteparet bussen til Tønsberg for norskopplæring. Aller helst ønsker Firas seg en jobb. Han har en drøm om å bli elektriker, vaktmester, eller noe annet praktisk arbeid – det passer ikke ham å sitte ved skolepulten.
Mariam trives på skolen. Med sine 26 år er hun fortsatt ung og har framtida foran seg. En stund til vil hun være hjemmeværende, men når barna er litt større er drømmen å bli frisør.
FÅTT VARMEN: Da familien kom til den kommunale boligen, var det hverken lys i lampene eller varme i ovnene. Nå er alt på stell takket være gode naboer og Re kommune. Foto: Stian Ormestad.
Irene, som kanskje den viktigste gode hjelperen, vil ikke kritisere Re kommune. Hun kaller det kommunikasjonssvikt, der flyktningene blir overlatt til seg sjøl uten å skjønne stort.
– Gi klare beskjeder, og vær sikker på at flyktningene har forstått det som er sagt. Det er viktig at de veit hvem de skal snakke med, så de får den hjelpen de trenger til å komme i gang, råder Irene.
HØYT OG LAVT: Det tar litt tid å samle alle til et familiefoto med sju store og små. Foto: Stian Ormestad.
