Leserinnlegg: Kommunereformen, et tids- og demokratiran

Kommunesammenslåing - hva mener du?
Re bør bestå som egen kommune
Re bør slå seg sammen med Horten
Re bør slå seg sammen med Tønsberg
Re bør slå seg sammen med Holmestrand
Vis resultater

Loading ...

Jan Tore Sanner er ikke bare kommunalminister. Framfor å tilrettelegge for drift og samfunnsbygging i våre lokaldemokratiske enheter har han hatt det mer enn travelt som lokomotivfører på en skinnegang mot kommuners endelikt.

Der gjaldt det så om snøggast råd å finne seg partnere de kunne dele kupé med? Alternativer til ministerens hurtigtog var tvangstrøye og økonomisk strupetak. Gang på gang ble det proklamert at dette var en jernbane som ville bli nedlagt 1. juli. Stakkars dem som da sto igjen på perrongen!

Direkte utypisk er ikke Værøy der 90,7% stemte for at kommunen skal bestå, 6,9% for sammenslåing med Bodø. 0,3%, ett skarve menneske, stemte for at Værøy skulle inngå i en ny Lofoten kommune. Også for denne enslige svales foretrukne alternativ var de med på utredninger, naboprat og intensjonsavtale, masse tid, energi og penger rett ut av vinduet. Vanviddet i Sanners påtvungne prosess kjenner visst ingen grenser. Når skal han stilles til ansvar for denne enorme sløsingen?

Vestfold må være Sanners favorittfylke. Tross krav gjennom fakkeltog og underskriftskampanjer har folkeavstemninger blitt avvist og innbyggerundersøkelser enten vært mangelfulle eller lagt i skuffen hvis de har gitt feil resultat for makthaverne.

I stedet farer ordførere i ekspressfart til Oslo for å spise marsipankake med en ministeren som gir dem berøm for godt lokalt lederskap.

Sanner reiste ned og formante at dette ikke var godt nok og fikk gjennomslag for omkamp.

Om folket skal ha et ord med i laget, er det lett å forstå at Sanner foretrekker innbyggerundersøkelser.

Moskenes er et godt eksempel på hvor rettferdig og riktig metoden er. 40 av de som var så heldig å bli spurt, svarte etter en del innledende spørsmål ja til kommunesammenslåing, 38 sa nei. Ingen har gjort mer enn Sanner for å demotivere gange til urnene. Likevel tok halvparten av befolkningen i Moskenes turen til stemmelokalet.

Da gikk bare 10 % i statsrådens geledd. Dette følger en helt klar trend med signifikant større motstand i folkeavstemningene enn i innbyggerundersøkelsene. Her er det vanskelig å avskrive de ledende spørsmålenes effekt i sistnevnte.

Det er ikke bare kommuner som fikk nei til utsettelse eller de som steg ombord under stress i sluttfasen, som provoseres av dette åpenbare taktikkeri. Også denne siste reise skal være frivillig, sies det, samtidig som Fylkesmennene, Sanners mest iherdige konduktører, truer med at hjemmekjære kan bli drevet inn i kuvogner. Får slike som Sponheim tegne kart, er embetsmannsveldet skremmende nær.

Bør ikke det åpne også for dem som ikke kom i havn med å forsvare den lokale sjølråderetten mot regjeringens mange angrep i form av tvilsomme gulrøtter og utilbørlig bruk av pisk. Det er kommuner hvor knappe ja-flertall er snudd til en tydelig nei-stemning, men lokalpolitikerne følte seg tvunget til å følge resultatet. Hvorfor skulle ikke omkamp kunne kreves også der samtidig som motmakta kommer på offensiven overalt hvor folkevilja ble overkjørt?

Når ministeren nå skal ut på nye blodtørstige tokt, må det også tillates gjenopplivingsforsøk av de stakkars fluene. Disse og alle andre som så langt har unngått hans fæle smekk, må så fly så fort og surre så sterkt at han snart ikke vet i hvilken retning han skal slå og forhåpentligvis etter hvert drar på seg en skikkelig tennisalbue.

Hva er det som skjer i dette landet? Sentraliseringskåte toppolitikere går i bresjen for en omdefinering av selve demokratibegrepet. Man kan saktens undre om det blir noe valg neste høst.

Med seg på dette felttoget mot folkestyret har de kapitalkreftene og et helt kobbel fra avisenes kommentariat. Ikke bare må Sanner stanses i sitt pengesløseri og tidstyveri, men folket må reise seg mot et veritabelt demokratiran.