Etter et langt liv i skoleverket er Knut livredd for fasiter: – Nysgjerrighet er mye viktigere!
EN TIDLØS SJEL: Knut Måge Høydal blir 77 år i år, men har et evig ungdommelig sinn. – Det er farlig å låse seg til løsninger, det viktigste er å ha et åpent sinn. Foto: Stian Ormestad.
Dette kunne du lese først iReAvisa på papir mars 2021.
Sånn kan den hyggelige ReAvisa-praten med bautaen i lokalsamfunnet Knut Måge Høydal (76) oppsummeres.
Hvis vi for en gangs skyld starter fra slutten av praten.
– Det er ikke farlig å være uenige
Knut har fått vann på mølla. Og den genererer så mye energi, som bare denne karen kan utstråle. Det lyser av engasjement. Alltid med et vennlig smil, alltid med en saklig tone.
Så også da Knut tok ordet på folkemøter omkommunesammenslåing. For praten dreier kjapt inn på det tema, når det gjelder folk med makt og en fasit.
Ble klubba ned på folkemøtene
KLUBBA NED: Knut på et folkemøte om kommunesammenslåing, der han talte makta midt i mot. Alle arkivfoto: Stian Ormestad.
– Vi må vel helst slutte å snakke om det der, altså. For det ble som det ble. Og det mener jeg er trist. All erfaring tilsier større byråkrati og lengre avstander, på alle vis.
– Da kan vi risikere at noe av det vanvittig fine drivet som var i Re forsvinner.
PARADIS PÅ JORD: – Her jeg kan drive med det jeg vil og bråke så mye jeg vil!, sier Knut om den overbygde terrassen sin, med instrumenter og utsikt over Ramnesslettene. Foto: Stian Ormestad.
– Skal få til noe, så må du få det til sammen med folk som er engasjerte – hele veien – ikke gjennom et byråkrati som ofte kan ta motet fra noen og enhver.
Reinger veit best hva som er bra for Re
– Se på EU-motstanden. Det ble nei i folkeavstemningene, og det ble respektert. Det ble nei i folkeavstemninga i Re. Det koker ned til dette:
Et kvart århundre på ungdomsskolen
Vi spoler enda lenger tilbake i praten. Mens croissantene fortsatt lå og stekte på 180 grader, og før ordet «kommunesammenslåing» fikk temperaturen til å stige nesten like mye som inni steikeovnen.
Knut har lærerutdanning med spesialisering innen matte og musikk. Han jobba fra første skoledag på Revetal ungdomsskole, da den første skolebygningen sto klar i 1969.
Her ble han i nesten et kvart århundre, før han begynte å forelese på lærerskolen på Eik og ble her yrkeslivet ut.
– Ingen skal påtvinges å være dårlige kopier
MYE Å SPILLE PÅ: Knut er en allsidig kar, både musikalsk og i det lokale foreningslivet. Foto: Stian Ormestad.
Knut har mange meninger om læreryrket. – Du kan ikke lære det å være lærer, er Knuts påstand etter alle disse åra med lærerstudenter. Ironisk nok?
– Du kan få noen tips og triks på veien, men det må bli dine egne metoder – det må være DEG. Alt som bare er tillært – alt som ikke er ekte, det gjennomskuer folk. Liten og stor, alle gjør det.
SANG OG MUSIKK: – Hele livet har jeg vært opptatt av det, forteller Knut. Hobbyrommet hans bærer tydelig preg av det. Foto: Stian Ormestad.
– Her har jeg alt jeg trenger
I skoleverket er det noe nytt hele tida. En gang da Knut var litt oppgitt over enda en ny reform, sa en kollega: – Knut, du er snart moderne igjen du.
– Hun mente vel at vi hadde vært hele runden rundt med reformer siden jeg starta i faget, sier Knut og ler sin rungende latter – så det gir en liten resonans i strengene på pianoet.
Generasjonslia
Sånn vokste han sjøl opp, og sånn unner Knut de neste generasjonene å vokse opp, også.
– Det var alltid folk hjemme. Vi var tre generasjoner i huset, gjennom hele oppveksten.
– Kan bråke så mye jeg vil!
Knut har bodd her på Berg hele livet. – Ja, vi bodde i lærerleilighetene på Brår noen år, men utenom det så juger jeg ikke. Vi bygde huset her oppi skrenten i 1972 til min mor, og så flytta vi opp hit sjøl i 2003 da sønnen tok over gården.
– Engasjement, engasjement og engasjement!
ENGASJEMENT: Knut har et ungdommelig engasjement og pågangsmot. Og alltid med et glimt i øyet. Foto: Stian Ormestad.
Alle som har hatt Knut som lærer, trekker fram engasjementet. Det er ikke få historier i bygda vår om skoletimer som har gått over alle støvleskaft.
Vi snakker særs utradisjonelle pedagogiske metoder, men sikkert vel så lærerike timer for elevene som hvis alt gjøres helt etter boka.
Ikke redd for å drite seg ut
Knut er en kar som liker å få ting gjort, han liker ikke bare prat. Det er mange nok som prater og prater, og så stopper det der. Da skjer det hvert fall ikke noe, mener Knut:
MUSIKALSK: Knut har også bidratt stort til det lokale kulturlivet. Foto: Stian Ormestad.
Interessant å være med interessante folk
Vi spoler nesten helt tilbake til starten av praten. Du skulle tro denne karen var glad i å prate om seg og sitt, men nei da. Vi måtte spørre, så vidt litt inn i praten:
Endelig skal vi skrive om Knut!
HEDRET: Det er ikke få utmerkelser og heder og ære Knut har fått for sitt engasjement for så mye i bygda. Men stort sett har han klart å snike seg unna den store oppmerksomheten i lokalavisa. Fram til nå. Foto: Håkon Westby.
En mann som blir benevnt som bauta av folka vi har spurt om å beskrive ham. En bauta i lokalsamfunnet. Intet mindre.
Som lærer. Som kulturarbeider. Som frivillig kulturarbeider. Som medmenneske. I foreningslivet. Og nå sist: Som styreleder for Kulturhuset Elverhøy.
Fikk en gammel kjempe opp på beina igjen
I forbindelse med Kulturhuset Elverhøy kommer det navn på løpende bånd på alle andre ildsjeler på huset. Men vi nevner dem ikke.
For det er Knut som trekker i trådene, sjøl om han snakker sin rolle ned: – Jeg skriver søknader og deler ut blomster. Det er min jobb. Så gjør alle andre det de liker best, sier Knut – før det blir en ny runde med navn på alle de flotte folka som er med ham på Elverhøy.
For de er rett nok mange som står på på Elverhøy, det er lys i vinduene med aktiviteter så å si hver dag.
I skarp motsetning til sånn det var for noen år siden.
Ei bygd fyllt med ja-folk
– Helt fantastisk
SOLSKINNSHISTORIE: Snuoperasjonen fra et nedleggingstrua Elverhøy til det huset er fylt med i dag, er nesten ikke til å tru. Foto: Stian Ormestad.
VAKKERT: Knut er en dyktig musiker. Like flink med tangenter som med folk. Foto: Stian Ormestad.
En lovprising av livet
Vi spoler helt tilbake til første strofe av praten. Re er et lite sted, og som Re-daktør født og oppvokst i hjembygda så kjenner man jo mange. Så også dagens intervjuobjekt.
Jeg hadde Knut Høydal som lærer på Revetal ungdomsskole på starten av 1990-tallet. Det jeg husker best, var hans fascinasjon for folk og musikk.
Spesielt Louis Armstrong og hans «What a wonderful world». En lovprising av livet. En sang om takknemlighet.
Det uperfekte perfekte
Jeg husker godt at han fortalte, med en vanvittig innlevelse, om sangen, hva den betydde for ham, og hvordan han grein som bare det da Louis Armstrong døde.
HOBBYROM: En overbygd terrasse med instrumenter og utsikt over Ramnes-slettene, her kan Knut bråke og holde på så mye han bare vil. Foto: Stian Ormestad.
MER HEDER OG ÆRE: Knut Høydal og Kulturhuset Elverhøy fikk Re kommunes kulturpris for tre år siden. Arkivfoto: Håkon Westby,
Gløden – den trenger vi alle
Knut har i alle år vært, som så mange andre her i Re, bonde ved siden av sin faste jobb:
– Det er to sider av samme sak, lærer og bonde: Se ting vokse og gro fram. Gjødsle med de riktige tingene.
REING HELT INN TIL HJERTEROTA: Knut har bodd hele livet sitt på Berg, bortsett fra noen år i lærerboligene på Brår. Han er veldig, veldig glad i bygda si. Foto: Stian Ormestad.
HENGER MED UNGDOMMEN: Knut Høydal på vei fra et møte på Elverhøy, der den snart 77 år gamle bautaen fortsatt er en av kidza. Foto: Stian Ormestad.
